Den milde olivenolje-svindel
Kilde: stern
© Gruner + Jahr AG & Co. KG
«Alt er et spørsmål om pris».
Produksjonen er spesielt rettet mot lavkostmarkedet. Det som havner på massemarkedet er derfor ofte industrielle, slitne oljer – høye i kalorier, lite fenoler og svake på smak. Her plukkes ikke olivenene men kuttes av treet – med mindre bonden foretrekker å vente til de overmodne fruktene har falt gjørmete til bakken, hvor han kan feie dem opp med maskin. Fruktene som høstes på denne måten kan ofte sees stå i sekker i veikanten, svette, råtne og forfalle i solen.
Og oljen laget av det? Den stinker, og innholdet av fri oljesyre, bevis på råtten frukt, overskrider raskt den tillatte grensen på 0,8 prosent per liter.
Vil det helles bort, brukes i oljelamper eller i lakk? Ikke i det hele tatt. Det er oljeraffineriet. Og det er Tyskland. Mange forbrukere der kjenner ikke den typiske friske smaken av olivenolje, den noen ganger gresskledde, blomsteraktige aromaen som dufter av artisjokker eller ferskt høy, den lette bitterheten og skarpheten på ganen.
“Og det er Tyskland.
Mange forbrukere der kjenner ikke den typiske ferske smaken av olivenolje.»
Det er også mulig å selge olje til Tyskland som en kjemiker i et matlaboratorium først har fjernet stinken fra og deretter frisket opp ved å kutte den. Smaken har tilpasset seg den dårlige kvaliteten. For det tyske markedet lages og selges spesielt mildt smakende oljer av høy kvalitet. Det er som om Cindy aus Marzahn ble presentert som «Tysklands neste toppmodell» på Papua Ny-Guinea.
I 2013 importerte Tyskland 57 millioner liter olivenolje, nesten tre fjerdedeler av det fra Italia. Mange tenker på de vakre olivenlundene i vakre Toscana. Men oljen som tyske kunder kjøper kommer ikke alltid derfra. Den italienske opprinnelsen tjener også markedsføringsformål. Et italiensk navn på flasken lønner seg alltid i detaljhandelen. En titt i hyllene hos Rewe viser det. Der finner du Carapelli-Firenze, Sasso, Bertolli, Pietro Coricelli. Høres bra ut. Men det smaker sjelden slik. Hvordan kan det være annerledes, produksjonen av olivenolje i hele Italia dekker ikke engang dets eget behov. Hvis noen italiensk olivenolje forlater landet i det hele tatt, ender den nesten aldri i supermarkedene, men i spesialbutikker og ikke til billige priser, for i Toscana – hvor høsting nesten utelukkende kan gjøres for hånd – kan olivenolje knapt produseres til en kostnadsdekkende pris under tolv euro per liter.»
«I Spania – på grunn av EUs subsidiepolitikk – ligger de største problemområdene innen olivendyrking. Spesielt i Andalusia driver grunneierne i dag enorme olivenmonokulturer. Leverandørene av AOV kommer også herfra, inkludert selskaper som er subsidiert med offentlige penger. Selvfølgelig er det også olje av høy klasse i Spania. Men den er like dyr som alle andre steder og når i beste fall spesialisthandelen. Selvfølgelig kan spansk olje teoretisk sett markedsføres som sådan – men den har ikke noe rykte Italiensk olje gjør det.
Spansk bulkolje, som fra andre land, fraktes med skip over Middelhavet til havnen i Livorno. Deretter fortsetter den reisen med tankbil over Toscana til lastebilene dumper lasten sin i en av tankene på gårdene til selskaper som AOV i Monteriggioni.»
It is also possible to sell oil to Germany that a chemist in a food laboratory has first removed the stink from and then freshened up by cutting it. The taste has adapted to the poor quality. For the German market, particularly mild-tasting oils are created and sold as high quality. It is as if Cindy aus Marzahn was presented as «Germany’s next top model» in Papua New Guinea.
In 2013, Germany imported 57 million litres of olive oil, almost three quarters of it from Italy. Many people think of the beautiful olive groves in beautiful Tuscany. But the oil that German customers buy does not always come from there. The Italian origin also serves marketing purposes. An Italian name on the bottle always pays off in retail. A look at the shelves at Rewe shows that. There you will find Carapelli-Firenze, Sasso, Bertolli, Pietro Coricelli. Sounds good. But it rarely tastes like it. How could it be otherwise, the production of olive oil in the whole of Italy does not even cover its own needs. If any Italian olive oil leaves the country at all, it hardly ever ends up in the supermarkets, but in specialised shops and not at cheap prices, because in Tuscany – where harvesting can be done almost exclusively by hand – olive oil can hardly be produced at a cost-covering price below twelve euros per litre.»
«In Spain – due to the subsidy policy of the EU – the biggest problem areas of olive cultivation are located. Especially in Andalusia, the landowners today operate huge olive monocultures. The suppliers of the AOV also come from here, including companies that are subsidised with public money. Of course, there is also high-class oil in Spain. But it is as expensive as anywhere else and reaches the specialised trade at best. Of course, Spanish oil could theoretically be marketed as such – but it has no reputation. Italian oil does.
Spanish bulk oil, like that from other countries, is transported by ship across the Mediterranean to the port of Livorno. It then continues its journey by tanker across Tuscany until the trucks dump their cargo into one of the tanks on the farms of companies such as AOV in Monteriggioni.»
