Forfalsket mild olivenolje for den tyske forbrukeren
Det frie markedet for olivenolje fungerer ikke som det skal. Kjennere er frustrerte: Mange kunder forstår ikke de enkleste ting – at en god olje smaker bittert og gressaktig, og ikke mildt og smøraktig. Men folkene som kjøper i supermarkedet vil at oljen skal være mild.
«Vi har bare kommet så langt som vi kom med vin for tretti år siden», sier Richard Retsch, en kjenner, nemlig lederen av gourmet- og smakeforeningen «Deutsches Olive Oil Panel». Han sier på sidelinjen av en stor nyhetssmaking i utstillingshallene i Nürnberg: «Utskillelsen mellom ekspert- og massesmak er enorm.»
Men ekspertene har for lengst definert nøyaktig hva som må være bra og dårlig. Det er et spørreskjema der gourmetene noterer ned alle slags egenskaper ved oljene. Gjerrig, gjørmete, muggen, aroma av vått tre, harsk: hvis bare én av disse notene kan smakes, svikter olivenoljen direkte. Da må den ikke lenger kalles «ekstra jomfru». Det er den høyeste kvalitetsklassen. Staten krever slike tester: minst åtte eksperter må gjøre smakstesten, og en rekke laboratorieverdier må være korrekte, da er en olje også «extra virgin» eller «extra virgin».
For gourmeter er det det minste de kan gjøre. En av dem, Richard Wolny, forklarer hvilke smaker som gjør en enestående olje: «Jeg kan fortelle hva aromaen er, om oljen smaker som artisjokk, grønn tomat, grønn banan, nyklippet gress.»
Etterspørselen etter mild olivenolje forgifter markedet
Det er et stort marked. Det er 3,3 millioner tonn fersk olivenolje i verden hvert år. En bonde får rundt 3 euro per liter for det, litt mindre i Tunisia og Hellas, litt mer i Italia. En flaske ren, hundre prosent extra virgin olje koster forbrukeren minst 13 euro hos vinhandleren eller i nettfrakt. I supermarkedet kan du få en liter for litt over fire euro – hvordan kan det fungere?
Det er mange figurer på dette markedet, men også mange rariteter. For det første er informasjonen på etikettene vanligvis uklare. Hvis det ikke står at olivenene er fra produksjonslandet, men kun et italiensk merkenavn, er det ganske sikkert at de inneholder blandinger. Italia høster omtrent like mange oliven som dens egen befolkning forbruker – likevel er det verdens største produsent og også eksportør av olivenolje. Noe av oljen eller olivenene er importert på forhånd, fra Tunisia, Marokko, Hellas, og – lovlig eller ikke – ommerket.
Den andre merkeligheten gjelder kvalitetsstandarder. En olje som selges som «extra virgin» trenger ikke være full og av beste kvalitet. Mishmash er regelen. Store oljeprodusenter som Bertolli og Nestlé tjener på forbrukernes uvitenhet. Tross alt er «extra virgin» en kategori preget av mange smakstrekk, mekanisk pressing og et maksimalt innhold av fettsyrer. Imidlertid kan det godt inneholde en høy andel av dårligere oljer. Hvis en produsent blander, for eksempel, 10 prosent utmerket olivenolje med 90 prosent smakløs, kjemisk raffinert tredjerangs olivenolje, smaker sluttproduktet fortsatt «ekstra virgin» og består testen.
«Ublandet bør literen koste minst 13 euro».
En stor del av oljene som selges av Rewe, Aldi, Lidl og andre vil sannsynligvis besøke slike blandinger. «Ellers ville de måtte koste minst 13 eller 15 euro per flaske,» forklarer en bransjeekspert. Det er lett å forstå, siden produsenten allerede mottar 3 euro for literen.
Der det er mye forvirring, har uavhengige eksperter en viktig rolle å spille. Stiftung Warentest er en av dem. Senest overrasket den i januar da den publiserte en olivenoljetest der masseprodusentene ble beskrevet som premiummerker og kvalitetsprodusentene ble nedgradert til «rene smaksvinnere».
